Reiereier

Ekstrem oppbygging

noreply@blogger.com (Reier) — Sat, 12 Dec 2009 17:38:00 +0000

Det var relativt enkelt å velga modell for årets peparkakehus. Bygget har i det siste vore gjenstand for omfattande ombygging, og vil difor om ikkje lenge truleg ta seg mykje betre ut i realiteten enn den søte og nybakte versjonen som for augneblinken "prydar" stova vår.

Ettersom eg framleis er ganske usikker på kor nært eg har kome originalen, vil eg her og no ikkje røpa kva dette skal forestilla, men i staden utfordra alle tidlegare gjester her på tomta: Kva bygg er dette?

«I truly believe Africa needs God»

noreply@blogger.com (Reier) — Fri, 11 Dec 2009 08:41:00 +0000

For deg som - mot betre vitande, eller bygt på haldningar skapt av dei gamle kolonistane sine fordommar om den hvite manns byrde - skulle vera negativt innstilt til kristen misjon i Afrika: Ta ein kikk på artikkelen som er gøymd bak lenka under, så kjem du nok på betre tankar.

As an atheist, I truly believe Africa needs God

Habari za Arusha

noreply@blogger.com (Reier) — Sun, 22 Nov 2009 06:07:00 +0000

Regn

noreply@blogger.com (Reier) — Sat, 21 Nov 2009 18:27:00 +0000

Dagens helt

noreply@blogger.com (Reier) — Sun, 15 Nov 2009 17:35:00 +0000

Når ein er så dum å låsa seg ute frå bilen medan det einaste settet bilnøklar framleis står i tenninga - då er det greit å kjenna til innbrytarar med profesjonell erfaring. Og dette gir meg også høve til å presentera ein særs triveleg kar, her i ferd med å foreta dagens brot:

Årets voluntør ved Scripture Mission, Sindre Giljebrekke, har nemleg jobba i Falken, og kan med det alle tjuvtriksa - bokstavleg tala. Takk, Sindre!

Home, sweet home Arusha

noreply@blogger.com (Reier) — Sun, 09 Aug 2009 17:09:00 +0000

Inger Line er her i ferd med å tilpassa seg afrikanske tilstandar.

Endeleg er me heime att. Og me er i ferd med å koma på plass, sjølv om mykje har vore kaotisk - både i huset og i sinnet, som IL seier. Huset står her framleis, det meste av det me sette att før me reiste for halvanna år sidan er framleis brukande. Me har heller ikkje sett ein einaste skorpion innomhus denne første korte veka i Tanzania. Ingen løver heller, forsåvidt.

Men det har vore hektisk likevel, og me har strevd med å halda hovudet heilt over vatnet. Så fort me kom oss på flyet, var Tomas feberheit og slapp. Me frykta det verste, men med det rette utstyret plassert i ei av dei mange handveskene (urinprøvepose og urinstix) kunne me kort tid etter avreise frå Amsterdam konstatera at det ikkje var infeksjon (men truleg tredagersfeberen). I tillegg fekk Hanna feber dagen etter at me kom hit. No er alle friske att, og dei har dessutan byrja roa seg på kvelds- og nattestid også. Heldigvis var mor og far med nedover. Eg kan ikkje forstå korleis me skulle klart oss utan dei desse første dagane.

Innimellom alt dette har me gjort spede forsøk på å pakka ut nokre av dei ti store og sju små koffertane me fekk med oss sørover (ALT kom fram). Me har allereie fått god bruk for dei tjukkaste plagga, for her har det vore like kjøleg som på ein gjennomsnittleg norsk sankthanskveld. I dag har me likevel hatt ein god og varm ettermiddag, og har endeleg fått kjent litt på det gode livet her ute. Gooood! Me er i ferd med å bryta vannskorpa.

NB! Hugs at me no har endra både postadresse og telefonnummer ... Sjå i margen på forsida!

Fine folk

noreply@blogger.com (Reier) — Fri, 17 Jul 2009 21:40:00 +0000

Mitt opphav, altså. Dersom du skulle vera i tvil: Far (aka James Dean) øverst og mor (også kjent gjennom filmen "Fjolls til fjells") nederst.

Viktig faktor

noreply@blogger.com (Reier) — Sat, 04 Jul 2009 17:21:00 +0000

Her er ein av mange avgjerande årsakar til at det er fint å vera i Molde sommarstid. Hanna har i dag bada utandørs tredje dag på rad, Tomas og Andreas har funne ut at graset i plenen er veldig interessant og Inger Line har fått god farge. Med andre ord: Me har det kanon.

PS: I dag er det ein månad att til me tek turen sørover.

Hipp som happ?

noreply@blogger.com (Reier) — Wed, 24 Jun 2009 14:11:00 +0000

Skjer'a?

noreply@blogger.com (Reier) — Thu, 14 May 2009 09:34:00 +0000

Det er vel ikkje akkurat originalt å seie at ein har hatt mykje å gjere dei siste månadene, men eg trur eg held meg på den rette sida av sanninga dersom eg seier at me har hatt både hendene og andre kroppsdelar fulle av meir eller mindre viktige arbeidsoppgåver sidan denne bloggen sist kunne kallast hyppig oppdatert. Jammen santen har det vore kjekt også, nesten heile tida.

Ei av hovudoppgåvene har naturlegvis vore å skaffe pengar nok til å halde liv i fem svoltne kroppar. Med to lønna jobbar (Tryggheim ungdomsskule 68,3% / Kristelig Pressekontor 40%) har det gått sånn tåleg. Her skal det seiast at læraryrket så absolutt har gitt meirsmak - og dette blir skrive allereie før den berykta lærarferien slår til for fullt. O sæle stund, fredag neste veke er dagen der, og eg reknar med at det strålande sommarveret finn vegen hit samstundes.

All øvrig tid har gått med til å pleia kva det no måtte vera av andre behov denne kvintetten måtte ha. Og på den fronten har sjukdommar av ymse slag sørga for at det til ei kvar tid har vore minst ei medisinflaske på hylla (Tranflaska står forresten også der). Somme tider har eg nok tenkt at det er ei plage å vere trebarnsfar, men akk; dei er likevel den største kjelda til glede eg har.

  Eg har ikkje tenkt å gi noko detaljoppsummering av dei siste tiders hendingar - eventuelt spesielt interesserte får heller ta direkte kontakt. Og i tilfelle blogge-lysta framleis held seg på dagens labre nivå, kan eg informere dei meir moderat interesserte om at dei neste månadene vil gå med til ein lengre tur oppover Vestlandet, i tillegg til å førebu flyreisa til heimen vår på sørlegare breddegrader (4. august).

Skulle gjerne ha rydda i hagen, men...

noreply@blogger.com (Reier) — Mon, 13 Apr 2009 17:41:00 +0000

Vonde historier

noreply@blogger.com (Reier) — Tue, 31 Mar 2009 20:03:00 +0000

Eg har nett sett NRK-dokumentaren "For Guds skyld", om korleis misjonærborn blei behandla på 60-talet. Det må ha vore frykteleg, både for foreldre og born.

Eg er vanvittig glad for at svært mykje har endra seg sidan den gong.

Eg er glad for at misjonærar i dag ikkje opplever same konformitetspress som den gongen.

Og eg er glad for at misjonen gong etter gong har beklaga det som har skjedd.

Foto frå nrk.no

Travelt

noreply@blogger.com (Reier) — Mon, 02 Feb 2009 16:32:00 +0000

Nokon som har ein metode for å bli kvitt alt det travle?

Superdama

noreply@blogger.com (Reier) — Fri, 02 Jan 2009 23:01:00 +0000

Ho er full av futt, humør og artige påfunn. Ho har alltid ei kake på lur, i alle fall hadde ho det før tvillingane kom. Ho utfører jobben som mor og ektefelle på ein prikkfri måte. Ho er berre heilt rå!

Og i dag fyller ho 29 år for første gong.

Gratulerer med dagen, kjære Inger Line!

Tatoveringssjappa

noreply@blogger.com (Reier) — Thu, 01 Jan 2009 16:33:00 +0000

Her på Tjelta har me så mangt. Då min evigunge far var innom ein dag, kikka han ut av vindauga og mellom to av nabohusa - og vart med eitt overtydd om at me også hadde fått eige tatoveringsstudio her. Han traff nesten blink, men likevel ikkje heilt riktig.

Takk for det gamla

noreply@blogger.com (Reier) — Wed, 31 Dec 2008 12:50:00 +0000

Endeleg - no er det ikkje lenge til me skal ta i bruk den fancy og stilfulle 2009-kunstkalenderen me fekk til jul. Før den tid er det på sin plass at også vi tek ei oppsummering av det gamle, eit år som for oss blei to timar lenger enn det som er vanleg.
(Dette året er gjennomgangen sterkt inspirert av Maria sin metode)

Årets...

Overrasking: At det var to i magen, og ikkje berre ein.

Kjipaste: Å bli forhindra frå å flytta tilbake til Tanzania, nok ein gong.

Tyngste: Siste to vekene av september, med eit snitt på 4,5 timar søvn i døgeret

Mest skuffande: Bryne FK

Mest irriterande: Syklistar i kondomdress

Drikke: Tangawizi. Ingen over, ingen ved sida.

Restaurant: Khan's mekaniske

Kaffi: Vår eigen heimebrente

Gjensynsglede: Grovbrød med sirup

Snillaste: Foreldra våre. Har stilt opp i lassevis. Eldbjørg/Ole, Sissel/Morris, tante Liv, Jan Ove/Elisabeth og Synnøve kjem også inn her.

Mest effektive: Familien Malmin, som har gjort meir i Arusha på tre månader enn eg hadde drøymt om å få til på eit par år.

Dyraste desiliter: Då Hanna tømte vatn i dataen og hovudkortet rauk.

Finaste handskrift: Ettåring Trond i Arusha. Skulle trudd han brukte mikroskop og linjal.

Omfangsrike: Mengda med restavfall med tre bleieungar i huset.

Langdryge: Køane på skattekontoret og banken i Arusha.

Campingtur: Ut i bushen med Ove og Eivind. Ååååå...

TV-serie: McLeod's Daughters.

Lovsangsdans: Hanna på UL i Kongeparken.

Flytur: Arusha-Dodoma-Haydom-Arusha nesten uten mat og drikke.

Bustad: Hmm.. Her er det mange å velge mellom. Den førebels siste her på Tjelta ligg godt an.

Kva meir burde vore med her?

Ting tar tid

noreply@blogger.com (Reier) — Wed, 31 Dec 2008 08:55:00 +0000

Ei bok på nesten 600 sider skal normalt ta ei stund å lese. Men dersom ho er sånn måteleg god, skal sjølv eg kunne klare å gjere henne unna på kring ein månad. Denne boka her derimot, har teke meg fire månader, takka vere ei omskakande hending i byrjinga av september.

I uføre med målføre

noreply@blogger.com (Reier) — Tue, 30 Dec 2008 10:28:00 +0000

Altså: Eg er ein innbeten tilhengar av nynorsk, sjølv om eg somme tider kan skifta fil og uttrykkja meg på bokmål (les: dansk). Men at eg skulle slumpa til å skriva eit heilt og langt innlegg her på bloggen på sidemålet - heilt uten å tenkja meg om - nei, det var overraskande sjølv for subjektet. Eg orsakar.

Deadugwafuega - snart tre år etter

noreply@blogger.com (Reier) — Mon, 29 Dec 2008 18:31:00 +0000

Her snakker vi bushen. I Afrika. Laangt vekke fra nærmeste sted med innlagt elektrisitet. Februar 2006. Kveld, mørkt, stjerneklart og filmkveld i en liten landsby der bare noen av innbyggerne har hørt navnet Jesus.

Her har det aldri blitt vist levende bilder før, aldri blitt forkynt slik det gjøres på Jesus-filmen. Rundt 200 personer fra Datooga-stammen sitter under teppene sine for å se og høre en historie som gjør inntrykk på dem.

Vi er tre stykker som er sammen med misjonær Kjetil Muren til Deadugwafuega, for å lage stoff om Tanzania til barne- og ungdomsblad i Norge. Ennå sitter det igjen som en av mine aller største opplevelser.

I forkant har jeg intervjuet en av datoogaene. Han sier at stammen hans tror på en Gud, men at de må ofre til de avdøde forfedrene sine for at disse kan tale de gjenlevendes sak for Gud. Men mannen sier at han har begynt å tvile på den tradisjonelle troen. Han er klar for noe nytt.

Siden har evangelister og forkynnere tråkket inn og ut av landsbyen. De har fortalt om Jesus og latt menneskene der bli kjent med ham. 1. søndag i advent 2008 (altså for drøyt fire uker siden), nesten tre år etter filmkvelden, ble de fire første innbyggerne i Deadugwafuega døpt. Flere andre går på dåpskurs. For tre år siden hadde de ikke hørt om Jesus.

Dette er ikke unikt. Slike historier - mange virkelig utrolige - kan du høre over hele verden der Jesus-følgere forteller andre mennesker om Jesus. Så kom ikke til meg og si at misjon ikke funker. Det tar tid, det koster penger, men det funker.

Flere bilder fra Deadugwafuega her

Eksklusiv smak

noreply@blogger.com (Reier) — Wed, 17 Dec 2008 20:57:00 +0000

Mine ønsker for i år:

Canon EF 16-35mm F2.8L II USM Objektiv

Pris: 13 695,-

iPhone 3G

Pris: 7287,-

Final Cut Studio 2

Pris: 11 490,-

Apple Cinema HD Display (30-tommers flatskjerm)

Pris: 15 790,-

Mini Cooper S (Cabrio)

Pris: 421 800,-

Vonar at ein eller annan vinn i Lotto snart. Ha ei strålande materialistisk jul, alle saman

Meir enn nok no

noreply@blogger.com (Reier) — Tue, 09 Dec 2008 21:36:00 +0000

Skulle gjerne sett litt mindre av denne den siste veka.

Lærar Indrebø

noreply@blogger.com (Reier) — Mon, 01 Dec 2008 21:36:00 +0000

For oppdatering på familiefronten: Me er i kjempeform og har flytta inn i hus (les: villa) på Tjelta. Berre velstand, sjølv om dette er sjette plassen me bur sidan 2006.

Og så har eg fått jobb som lærar. Tenke seg til. Deltid på Tryggheim ungdomsskule. Eg byrjar ikkje før over nyttår, men i dag fekk eg likevel prøvd meg i nokre vikartimar. Det gjekk ikkje så halvgale. Eg hadde ein viss kontroll. Eller er det ikkje normalt at elevane slåss, hoppar ut av vindauga og tømmer såpe utover heile dogolvet i løpet av ein vikartime?

Eg innser ...

noreply@blogger.com (Reier) — Wed, 19 Nov 2008 13:24:00 +0000

... at denne bloggen har hatt langt færre besøkande etter at eg flytta til utlandet og at antalet kommentarar har stupt i takt med besøket.

Og eg som er så glad i litt åtgaum ... No kan eg jo ikkje klaga på deg, kjære lesar, som faktisk les - og kanskje kommenterer - dette innlegget. Men eg undrast likevel: Korleis kan det ha seg at blogginnlegg om bollebakst og fjesglaning kan sopa inn kommentarar i fleng, medan desse dramatiske og kjenslefylte orda ikkje skapte meir engasjement enn dei skarve to? (Takk for kommentaren, Kari - den andre kommentaren var min eigen.)

På sjukehuset

noreply@blogger.com (Reier) — Sat, 08 Nov 2008 15:43:00 +0000

Ja, Tomas er på sjukehuset, og eg er der saman med han. Me er altså ikkje i Afrika. For heile historia, sjå på forsida - arushanytt.com

365 dagar

noreply@blogger.com (Reier) — Wed, 08 Oct 2008 19:15:00 +0000

I dag har me budd 365 dagar i Arusha. Kanskje litt rart å seie, ettersom me har vore i Noreg det siste halvåret, og det er nesten eit halvt år sidan eg sette mine føter i byen. Men det er i Arusha me bur. Der er heimen vår no. Og om ein månad er me tilbake!